Jeg beveger meg mye rundt og snakker med folk som har problemer, noen av problemene kan få drahjelp ved å bruke kunnskap rundt psykologi på elementer av problemstillingen. Dette gjelder både innenfor organisasjoner og samhandlingen med mennesker. Og det de fleste tenker på når de hører psykologi tilknyttet individuelle og i noen tilfeller klinisk problematikk.
En artig opplevelse er når en snakker med mange som aktivt bruker psykologi som verktøy innenfor elementer av det de foretar seg innenfor spesielt tjenestesektor mot bedrifter.. En ting som ofte går igjen er fokuset på teorier, nesten et slavisk fokus på å analysere og kommunisere rundt en simplifisert og overfladisk bruk av teorien en anvender. Jeg får noen ganger dette spørsmålet: «hvilken teori eller rammeverk bruker du for å løse dette problemet».

Det er jo selvsagt en del adferden rundt dette fenomenet, det er ikke noe galt å tenke sånn på et problem. Det gjør det i det minste mye lettere å selge en løsning når en har en helt konkret løsning til et gitt problem, selvom det sjeldent gir noe løsning uten en «verktøykasse». Du kan jo visualisere en «verktøykasse» som den samlede forståelsen, kunnskapen og innsikten noen har i et gitt problem.

Jeg syntes det kan være viktig å få frem noen elementer jeg syntes veier tungt når en fremtrer med psykologi som verktøy. Det å være klar over at psykologi har sine utfordringer som vitenskap og derfor også som verktøy er viktig å forstå.

Vitenskapelige teorier tilfredsstiller mange spørsmål og lager en viss struktur innenfor det å forstå de mange og komplekse elementene innenfor psykologi. Men denne tilsynelatende gode tanken er feil. De viktige elementene testbarhet, etterprøvbarhet, tilbakevisbarhet, forfalskbarhet og repeterbarhet – mangler alle stort sett psykologiske teorier og plott. Ingen eksperiment kunne utformes for å teste utsagnene innenfor en gitt situasjon, for å etablere deres sannhetsverdi og dermed konvertere dem til teoremer (et utsagn som er bevist på grunnlag av tidligere etablerte utsagn) eller hypoteser i en teori.

Vitenskapelige teorier er allegoriske eller metaforiske. De dreier seg om symboler og teoretiske konstruksjoner, begreper og materielle forutsetninger, aksiomer og hypoteser – de fleste av dem kan ikke, selv i prinsippet, beregnes, observeres, kvantifiseres, måles eller korreleres med verden “der ute”. Ved å appellere til fantasien vår, avslører vitenskapelige teorier det en kan kalle “virkelighetens stoff». Psykologi blir først anvendbart som et godt verktøy når brukerene av det har en god forståelse i dybde og bredde rundt elementene av den spesifikke psykologi grenen en jobber opp mot. 

Uansett hva en bruker psykologi kunnskap til, så burde den som bruker det ha «hierarkiet» av tanker godt forankret. Det jeg mener med «hierarkiet» er at vi som mennesker i stor grad bruker en form for «hierarkisk» tankemåte. Det er også en bias, der løsninger og svar ofte kommer som det siste en hadde i hodet. Når en jobber med psykologi er det ingen unntak, en må bare bruke det som et verktøy. Verdien ev dette kommer i stor grad fra kunnskap, erfaring og i hvor stor grad den som praktiserer fyller hodet sitt med disse relevante problemene. Det er ikke som en ingeniør, der det er en eller fler klare fremgangsmåter som er «best practice» for å løse et problem.

La meg utdype dette:

Fortsatt er det en generell enighet om at vitenskapelige teorier må være abstrakte (uavhengig av spesifikk tid eller sted), intersubjektivt eksplisitte (inneholde detaljerte beskrivelser av emnet i entydige vilkår), logisk strenge (gjøre bruk av logiske systemer som er delt og akseptert av utøvere i feltet), empirisk relevante (tilsvarer resultater fra empirisk forskning), nyttige (i å beskrive og / eller forklare verden), og gi typologier og spådommer.
En vitenskapelig teori bør ty til primitiv terminologi, og alle dens komplekse begreper og begreper generelt bør defineres i disse udelelige begrepene. Den bør tilby et klart, utvetydig og konsekvent koble operasjonelle definisjoner til teoretiske konsepter.

Teoretiske konsepter trenger ikke nødvendigvis være målbare, kvantifiserbare eller observerbare. Men en vitenskapelig teori skal ha råd til minst fire nivåer av kvantifisering i dens operasjonelle og teoretiske definisjoner av begreper: nominell (merking), ordinal (rangering), intervall og forhold.

Som vi var inne på, er vitenskapelige teorier ikke begrenset til kvantifiserte definisjoner eller til et klassifiseringsapparat. For å kvalifisere som vitenskapelige må de inneholde uttalelser om forhold (hovedsakelig årsakssammenheng) mellom begreper – empirisk støttede lover og / eller proposisjoner (uttalelser avledet fra aksiomer/ grunnleggende regler).

Filosofer som Carl Hempel og Ernest Nagel ser på en teori som vitenskapelig hvis den er hypotetisk deduktiv. For dem er vitenskapelige teorier sett med innbyrdes relaterte lover. Vi vet at de er innbyrdes relatert fordi et minimum antall aksiomer (grunnleggende regler) og hypoteser gir, i en ubønnhørlig deduktiv sekvens, alt annet kjent i feltet teorien gjelder. Som jeg var inne på tidligere, så mangler psykologi denne logikken på angitte grunnantagelser. Metoden der en ved hjelp av logiske prinsipper kan løse et problem er i stor grad manglende innen psykologi. Så det er derfor ikke alltid like lett å påberope seg en universell løsning på et problem en mener en kan fikse. En sliter rett og slett med å finne en god forklaring på ting.

Forklaring handler om retroduksjon (retoduksjon/ abduksjon er måten å finne den beste forklaringen) –  å bruke lover for å vise hvordan ting skjedde. Prediksjon bruker lovene for å vise hvordan ting vil skje, altså hvordan ting skjer. Så når det gjelder å forså noe, så ses forståelse som forklaring og prediksjon kombinert. Problemet i psykologi er da at vi hverken kan vite sikkert hva som vil skje, selvom vi har flere gitte faktorer og mye data. Psykologi har også det problemet at det er vanskelig å finne en god forklaring på ting. Psykologi er derfor av natur vanskelig å forstå.

 
Jeg kan ta frem et enkelt eksempel på dette for å gjøre det mer forståelig, om problemet du sitter på er av mekanisk art, som for eksempel at du skal designe en bygning. Så er fysikkens lover ganske absolutte, om du er bygg- ingeniør så er det ikke vanskelig for noen som kan det, å beregne hvor mye vekt, bæreevne, volum og radius et materiale har når du skal bruke teorier som metode for å løse dette. Dette gjør det også enkelt å forklare og snakke om for noen som kan dette. Det er derfor også mulig å skape seg en nødvendig forståelse av problemene tilknyttet det å bygge en bygning. Men er arbeidsmiljøet og det psyko-sosiale miljøet på ingeniør kontoret dårlig, så er det umulig å ha noen prediktiv formel på å forutse hva som vil skje. Det er også vanskelig å forklare problemet, eller finne noen retroduksjon tilknyttet det. Forståelsen av et slikt problem vil derfor være begrenset.

William Whewell forsterket dette noe forenklede synspunktet med sitt prinsipp om “samvittighet av induksjoner”. Ofte observerte han induktive forklaringer av forskjellige fenomener uventet til en underliggende årsak. Dette er hva vitenskapelig teoretisering handler om – å finne den vanlige kilden til det tilsynelatende separate.

Mange teorier – særlig teorier med bredde, bredde og dybde, som de fleste teorier innen psykologi såvel som Darwins evolusjonsteori – De er ikke deduktivt integrert og er veldig vanskelige å teste (eller forfalske) eller skape noe endelighet til. Forutsigelsene deres er enten knappe eller tvetydige.

Vitenskapelige teorier, som et semantisk syn, ( altså språkets innhold, sammenhengen mellom ord, fraser og setninger og deres betydning eller mening) er sammenslåing av virkelighetsmodeller. Disse er empirisk meningsfulle bare i den grad de er empirisk (direkte og derfor semantisk) anvendelige på et begrenset område. En typisk vitenskapelig teori er ikke konstruert med forklarende og prediktive mål i tankene. Tvert imot: valget av modeller innlemmet i det dikterer den endelige suksessen med å forklare universet og forutsi resultatene av eksperimenter. 

Så er psykologiske teorier vitenskapelige teorier etter noen definisjon (forskrivende eller beskrivende)? Neppe.

Vi må skille mellom psykologiske teorier og måten noen av dem blir brukt på (psykoterapi og psykologiske plott). Psykologiske plott er fortellingene som skapes for å forklare ulike fenomener. Disse fortellingene er resultatene av å anvende psykologiske teorier og modeller til en pasient eller klients spesifikke omstendigheter. Du kan jo selv prøve å forklare noe du har opplevd som innebærer psykologi uten å fortelle en historie. Det er ikke som å fortelle du mistet en stein på 1 kg på foten fra 45 cm høyde, noe som tar seg forstås av de fleste.