Alle teorier – vitenskapelige eller ikke – starter med et problem. De tar sikte på å løse det ved å bevise at det som ser ut til å være “problematisk” ikke er det. De gjenoppgir conundrummet (et forvirrende og/eller vanskelig problem), eller introduserer nye data, nye variabler, en ny klassifisering eller nye organiseringsprinsipper. De innlemmer problemet i en større mengde kunnskap, eller i en formodning (“løsning”). De forklarer hvorfor vi trodde vi hadde et problem på hånden – og hvordan det kan unngås, oppheves eller løses.

Vitenskapelige teorier innbyr til konstant kritikk og revisjon. De gir rett og slett nye problemer underveis i prosessene. De er bevist feilaktige og erstattes av nye modeller som gir bedre forklaringer og en mer dyp forståelse – ofte ved å løse disse nye problemene. Fra tid til annen utgjør etterfølgingsteoriene et brudd med alt kjent og gjort til frem til da. Disse seismiske krampene er kjent som et «paradigmeskifte». Når det generelle oppfatningen eller standarden til hvordan vi kollektivt ser på noe endrer seg. 

I motsetning til utbredt oppfatning – også blant forskere – handler vitenskap ikke bare om “fakta”. Det handler ikke bare om å kvantifisere, måle, beskrive, klassifisere og organisere “ting” (enheter). Vitenskapen er ikke engang opptatt av å finne ut “sannheten”. Vitenskap handler om å gi oss begreper, forklaringer og spådommer (samlet kjent som “teorier”) og dermed gi oss en forståelse av vår verden.

Vitenskapelige teorier er allegoriske eller metaforiske. De dreier seg om symboler og teoretiske konstruksjoner, begreper og materielle forutsetninger, aksiomer og hypoteser – de fleste av dem kan ikke, selv i prinsippet, beregnes, observeres, kvantifiseres, måles eller korreleres med verden “der ute”. Ved å appellere til fantasien vår, avslører vitenskapelige teorier det en kan kalle “virkelighetens stoff”.
Som ethvert annet kunnskapssystem har vitenskapen sine fanter, kjettere og avvik.

Instrumentalister insisterer for eksempel på at vitenskapelige teorier utelukkende skal være opptatt av å forutsi resultatene av passende utformede eksperimenter. Deres forklarende krefter har ingen konsekvens. Positivister tilskriver mening bare til utsagn som omhandler det observerbare og observasjoner.

Instrumentalister og positivister ignorerer det faktum at spådommer er avledet fra modeller, fortellinger og organiserende prinsipper. Kort sagt: det er teoriens forklarende dimensjoner som avgjør hvilke eksperimenter som er relevante og hvilke som ikke er det. Prognoser – og eksperimenter – som ikke er innebygd i en forståelse av verden (i en forklaring) utgjør ikke vitenskap.

Gitt, spådommer og eksperimenter er avgjørende for veksten av vitenskapelig kunnskap og for å vinne ut av feilaktige eller mangelfulle teorier. Men de er ikke de eneste mekanismene for naturlig seleksjon. Det er andre kriterier som hjelper oss å bestemme om vi skal adoptere og sette tillit til en vitenskapelig teori eller ikke. Er teorien estetisk (for eksempel parsimonisk), logisk, gir den en fornuftig forklaring og viderefører den vår forståelse av verden?

Reduksjonister og emergentister ignorerer eksistensen av et hierarki av vitenskapelige teorier og metaspråk. De tror – og det er en artikkel om tro, ikke vitenskap – at komplekse fenomener (som menneskesinnet) kan reduseres til enkle (som fysikk og kjemi i hjernen). Videre er reduksjonen i seg selv en forklaring og en form for relevant forståelse for dem. Menneskelig tanke, fantasi, fantasi og følelser er ikke annet enn elektriske strømmer og spor av kjemikalier i hjernen, sier de.

Holister derimot nekter å vurdere muligheten for at noen fenomener på høyere nivå faktisk kan reduseres helt til basekomponenter og primitive interaksjoner. De ser bort fra at reduksjonisme noen ganger gir forklaringer og forståelse. Egenskapene til vann, for eksempel, kommer frem fra dets kjemiske og fysiske sammensetning og fra samspillet mellom dets bestanddeler atomer og subatomære partikler.

Fortsatt er det en generell enighet om at vitenskapelige teorier må være abstrakte (uavhengig av spesifikk tid eller sted), intersubjektivt eksplisitte (det som inneholder detaljerte beskrivelser av emnet i entydige vilkår), logisk sterke (gjøre bruk av logiske systemer som er delt og akseptert av utøvere i feltet), empirisk relevante (tilsvarer resultater fra empirisk forskning), nyttige (i å beskrive og / eller forklare verden), og gi typologier og spådommer.

Fortsatt er det en generell enighet om at vitenskapelige teorier må være abstrakte (uavhengig av spesifikk tid eller sted), intersubjektivt eksplisitte (inneholde detaljerte beskrivelser av emnet i entydige vilkår), logisk strenge (gjøre bruk av logiske systemer som er delt og akseptert av utøvere i feltet), empirisk relevante (tilsvarer resultater fra empirisk forskning), nyttige (i å beskrive og / eller forklare verden), og gi typologier og spådommer.
En vitenskapelig teori bør ty til primitiv terminologi, og alle dens komplekse begreper og begreper generelt bør defineres i disse udelelige begrepene. Den bør tilby et kart utvetydig og konsekvent koble operasjonelle definisjoner til teoretiske konsepter.

Operasjonsdefinisjoner som kobles til det samme teoretiske konseptet, skal ikke motsi hverandre (være negativt korrelert). De bør gi enighet om måling utført uavhengig av eksperimenter. Men undersøkelse av teorien om dens implikasjon kan fortsette selv uten kvantifisering.
Teoretiske konsepter trenger ikke nødvendigvis være målbare, kvantifiserbare eller observerbare. Men en vitenskapelig teori skal ha råd til minst fire nivåer av kvantifisering i dens operasjonelle og teoretiske definisjoner av begreper: nominell (merking), ordinal (rangering), intervall og forhold.

Som vi sa, er vitenskapelige teorier ikke begrenset til kvantifiserte definisjoner eller til et klassifiseringsapparat. For å kvalifisere som vitenskapelige må de inneholde uttalelser om forhold (hovedsakelig årsakssammenheng) mellom begreper – empirisk støttede lover og / eller proposisjoner (uttalelser avledet fra aksiomer/ grunnleggende regler).

Filosofer som Carl Hempel og Ernest Nagel ser på en teori som vitenskapelig hvis den er hypotetisk deduktiv. For dem er vitenskapelige teorier sett med innbyrdes relaterte lover. Vi vet at de er innbyrdes relatert fordi et minimum antall aksiomer (grunnleggende regler) og hypoteser gir, i en ubønnhørlig deduktiv sekvens, alt annet kjent i feltet teorien gjelder.
Forklaring handler om retrodiksjon – å bruke lovene for å vise hvordan ting skjedde. Prediksjon bruker lovene for å vise hvordan ting vil skje. Så når det gjelder å forså noe, så ses forståelse som forklaring og prediksjon kombinert.

William Whewell forsterket dette noe forenklede synspunktet med sitt prinsipp om “samvittighet av induksjoner”. Ofte observerte han induktive forklaringer av forskjellige fenomener uventet til en underliggende årsak. Dette er hva vitenskapelig teoretisering handler om – å finne den vanlige kilden til det tilsynelatende separate.

Dette allmektige synet på den vitenskapelige innsatsen konkurrerer med en mer beskjeden, semantisk skole for vitenskapsfilosofi.
Mange teorier – særlig teorier med bredde, bredde og dybde, som Darwins evolusjonsteori – er ikke deduktivt integrert og er veldig vanskelige å teste (eller forfalskes) eller skape noe endelighet til. Forutsigelsene deres er enten knappe eller tvetydige.

Vitenskapelige teorier, som et semantisk syn, er sammenslåing av virkelighetsmodeller. Disse er empirisk meningsfulle bare i den grad de er empirisk (direkte og derfor semantisk) anvendelige på et begrenset område. En typisk vitenskapelig teori er ikke konstruert med forklarende og prediktive mål i tankene. Tvert imot: valget av modeller innlemmet i det dikterer den endelige suksessen med å forklare universet og forutsi resultatene av eksperimenter.

Et problem når en bruker psykologi og metoder som innbærer psykologi som verktøy er psykologi som vitenskap. En ting som er viktig å understreke når en bruker disse verktøyene, uansett hvor verifiserte de påberopes å være. Er at de bygger på noe som er vanskelig å både teste og bevise. Det du faktisk ønsker når du hyrer noen som mener de kan bruke ulike verktøy og metoder som bygger på psykologi for å løse et problem. Det er i stor grad en økt forståelse av problemet, for videre å kunne definere det og implementere en løsning. For å gjøre dette må en kunne skape en forståelse. Å skape en generell og universell (en oppfatning av en problem som deles av de involvert) forståelse av et problem som omfatter psykologi er ofte vanskelig.

Forklaring handler om retroduksjon (retoduksjon/ abduksjon er måten å finne den beste forklaringen) –  å bruke lover for å vise hvordan ting skjedde. Prediksjon bruker lovene for å vise hvordan ting vil skje, altså hvordan ting skjer. Så når det gjelder å forså noe, så ses forståelse som forklaring og prediksjon kombinert. Problemet i psykologi er da at vi hverken kan vite sikkert hva som vil skje, selvom vi har flere gitte faktorer og mye data. Psykologi har også det problemet at det er vanskelig å finne en god forklaring på ting. Psykologi er derfor av natur vanskelig å forstå. 
Vitenskapelige teorier, som et semantisk syn, ( altså språkets innhold, sammenhengen mellom ord, fraser og setninger og deres betydning eller mening) er sammenslåing av virkelighetsmodeller. Disse er empirisk meningsfulle bare i den grad de er empirisk (direkte og derfor semantisk) anvendelige på et begrenset område. En typisk vitenskapelig teori er ikke konstruert med forklarende og prediktive mål i tankene. Tvert imot: valget av modeller innlemmet i det dikterer den endelige suksessen med å forklare universet og forutsi resultatene av eksperimenter. 

Så er psykologiske teorier vitenskapelige teorier etter noen definisjon (forskrivende eller beskrivende)? Neppe.Det er derfor også vanskelig å bevise eller motbevise i noen særlig grad teorier på hvorfor ting er som det er, eller forutse hva som vil skje selvom en har uendelig mengde data på noe. 

Psykologi er derfor i sin natur vanskelig å forstå, og bygger på plott eller historier om vi kan kalle det det for å kunne skape forståelse.

Det er fire grunner til å redegjøre manglende evne til å teste og bevise (eller forfalske) psykologiske teorier:

Etiske – Eksperimenter må gjennomføres med involvering av pasienten og andre. For å oppnå det nødvendige resultatet, må forsøkspersonene være uvitende om årsakene til eksperimentene og deres mål. Noen ganger må til og med selve utførelsen av et eksperiment forbli en hemmelighet (dobbeltblinde eksperimenter). Noen eksperimenter kan innebære ubehagelige eller til og med traumatiske opplevelser. Dette er etisk uakseptabelt.

Det psykologiske usikkerhetsprinsippet – Den første tilstanden til et menneske i et eksperiment er vanligvis fullt ut etablert. Men både behandling og eksperimentering påvirker emnet og gjør denne kunnskapen uten betydning. Selve prosessene for måling og observasjon påvirker det menneskelige subjektet og forvandler ham eller henne – det samme gjør livets omstendigheter og omskiftelser.

Unikhet – Psykologiske eksperimenter er derfor bundet til å være unike, ikke repeterbare, kan ikke replikeres andre steder og andre ganger, selv når de gjennomføres med de samme metodene. Dette er fordi metodene aldri er de samme på grunn av det nevnte psykologiske usikkerhetsprinsippet. Det å gjenta eksperimentene med andre metoder påvirker den vitenskapelige verdien av resultatene negativt.

Undergenerasjonen av testbare hypoteser – Psykologi genererer ikke et tilstrekkelig antall hypoteser, som kan utsettes for vitenskapelig testing. Dette har å gjøre med naturen til psykologi. På en måte har psykologi tilknytning til noen private språk. Det er en form for kunst og er som sådan selvforsynt. Hvis strukturelle, interne begrensninger er oppfylt, anses en uttalelse som sann selv om den ikke tilfredsstiller eksterne vitenskapelige krav.Så, hva er psykologiske teorier for? De er instrumentene som brukes i prosedyrene som induserer en mulig løsning på et problem hos klienten. Dette gjøres ved hjelp av noen få innebygde mekanismer.

Så hvordan løser vi da et problem? 

Psykologi som metode har på grunn av de elementene som psykologi er bygget på en annen tilnæring til å skape forståelse og derfor også løse problemer. Jeg kan gå kort gjennom hvordan en burde tenke når en skal ta i bruk psykologi som verktøy. Mye annen vitenskap kan en også få resultater fra testing, når en har funnet problemet er det bare å implementere endring etter «best known practice» så er ofte problemet løst (til den graden det er mulig selvsagt).

Som nevnt tidligere så er såkalte plott sentralt i psykologi. Og en sentral del av dette plottet eller bruk av historier er å kunne skape forståelse hos de en forsøker å nå frem til. Psykologi gjør det vanskelig å nå frem til de en skal påvirke med fakta eller bevis, av den enkle grunn at psykologi har en manglende evne til å la seg teste. En sentral del for å nå frem med forståelse av noe er derfor historier. Enten det er en faktisk historie eller en såkalt case, et plot rundt opplevelsen av noe for å definere eller bekrefte, en fiktiv historie for å få frem noe, forklaringen rundt et eksperiment og resultatene, eller andre former for historie.

Kunsten å kunne bruke psykologi som et profesjonelt verktøy på denne måten er essensielt for å kunne få resultater i terapi, veiledning, kurs eller workshops. En kan jo ta et eksempel som i økende grad kommer opp. Det er kommunikasjons problematikk på arbeidsplassen. Enten det er i form av konflikt som har fått etablert seg, eller ulike profesjonelle som rett og slett snakker forbi hverandre fordi de er fra ulik profesjon og bruker for mye faguttrykk. En tar jo utgangspunkt i at andre har samme eller tilsvarende forståelse av noe som en selv. La oss si et kontor som også har jurister, og de er gnisninger mellom hvordan de kommuniserer sin oppgave videre. Et problem som ofte oppstår.

For å løse et slikt problem går en jo ut ifra at de en ønsker å skape en adferdsendring hos er tenkende vesner. Om en har gjennomført tester som viser til et mulig problem, så hjelper det lite på forståelsen å presentere disse dataene til gruppen som har behov for endring. Men kunsten er da å kunne skape en forståelse, og et ønske om forbedring etter denne etablerte forståelsen. Om du skjønner? Psykologi er ikke et strukturelt problem, og må derfor ikke behandles som det.

Om vi ser på en annen bruk av psykologi som er blitt økende populært med tiden. Bruken av psykologi i markedsføring. De fleste tenker på markedsføring som en banner, løp og kjøp 50% på klær, eller fly til Spania kun 399kr med en bilde av en strand. Det er selvfølgelig psykologi i dette også.

Når du aktivt bruker psykologi i markedsføring så blir du med på reisen målgruppen din har. Reisen deres er jo at de har et problem eller har et latent problem de ikke er klar over. Ved hjelp av å skape en historie i form av innholdet du lager, så er du med på å forme en forståelse. 

Jeg beveger meg mye rundt og snakker med folk som har problemer, noen av problemene kan få drahjelp ved å bruke kunnskap rundt psykologi på elementer av problemstillingen. Dette gjelder både innenfor organisasjoner og samhandlingen med mennesker. Og det de fleste tenker på når de hører psykologi tilknyttet individuelle og i noen tilfeller klinisk problematikk.
En artig opplevelse er når en snakker med mange som aktivt bruker psykologi som verktøy innenfor elementer av det de foretar seg innenfor spesielt tjenestesektor mot bedrifter.. En ting som ofte går igjen er fokuset på teorier, nesten et slavisk fokus på å analysere og kommunisere rundt en simplifisert og overfladisk bruk av teorien en anvender. Jeg får noen ganger dette spørsmålet: «hvilken teori eller rammeverk bruker du for å løse dette problemet».

Det er jo selvsagt en del adferden rundt dette fenomenet, det er ikke noe galt å tenke sånn på et problem. Det gjør det i det minste mye lettere å selge en løsning når en har en helt konkret løsning til et gitt problem, selvom det sjeldent gir noe løsning uten en «verktøykasse». Du kan jo visualisere en «verktøykasse» som den samlede forståelsen, kunnskapen og innsikten noen har i et gitt problem.

Jeg syntes det kan være viktig å få frem noen elementer jeg syntes veier tungt når en fremtrer med psykologi som verktøy. Det å være klar over at psykologi har sine utfordringer som vitenskap og derfor også som verktøy er viktig å forstå.

Vitenskapelige teorier tilfredsstiller mange spørsmål og lager en viss struktur innenfor det å forstå de mange og komplekse elementene innenfor psykologi. Men denne tilsynelatende gode tanken er feil. De viktige elementene testbarhet, etterprøvbarhet, tilbakevisbarhet, forfalskbarhet og repeterbarhet – mangler alle stort sett psykologiske teorier og plott. Ingen eksperiment kunne utformes for å teste utsagnene innenfor en gitt situasjon, for å etablere deres sannhetsverdi og dermed konvertere dem til teoremer (et utsagn som er bevist på grunnlag av tidligere etablerte utsagn) eller hypoteser i en teori.

Vitenskapelige teorier er allegoriske eller metaforiske. De dreier seg om symboler og teoretiske konstruksjoner, begreper og materielle forutsetninger, aksiomer og hypoteser – de fleste av dem kan ikke, selv i prinsippet, beregnes, observeres, kvantifiseres, måles eller korreleres med verden “der ute”. Ved å appellere til fantasien vår, avslører vitenskapelige teorier det en kan kalle “virkelighetens stoff». Psykologi blir først anvendbart som et godt verktøy når brukerene av det har en god forståelse i dybde og bredde rundt elementene av den spesifikke psykologi grenen en jobber opp mot. 

Uansett hva en bruker psykologi kunnskap til, så burde den som bruker det ha «hierarkiet» av tanker godt forankret. Det jeg mener med «hierarkiet» er at vi som mennesker i stor grad bruker en form for «hierarkisk» tankemåte. Det er også en bias, der løsninger og svar ofte kommer som det siste en hadde i hodet. Når en jobber med psykologi er det ingen unntak, en må bare bruke det som et verktøy. Verdien ev dette kommer i stor grad fra kunnskap, erfaring og i hvor stor grad den som praktiserer fyller hodet sitt med disse relevante problemene. Det er ikke som en ingeniør, der det er en eller fler klare fremgangsmåter som er «best practice» for å løse et problem.

La meg utdype dette:

Fortsatt er det en generell enighet om at vitenskapelige teorier må være abstrakte (uavhengig av spesifikk tid eller sted), intersubjektivt eksplisitte (inneholde detaljerte beskrivelser av emnet i entydige vilkår), logisk strenge (gjøre bruk av logiske systemer som er delt og akseptert av utøvere i feltet), empirisk relevante (tilsvarer resultater fra empirisk forskning), nyttige (i å beskrive og / eller forklare verden), og gi typologier og spådommer.
En vitenskapelig teori bør ty til primitiv terminologi, og alle dens komplekse begreper og begreper generelt bør defineres i disse udelelige begrepene. Den bør tilby et klart, utvetydig og konsekvent koble operasjonelle definisjoner til teoretiske konsepter.

Teoretiske konsepter trenger ikke nødvendigvis være målbare, kvantifiserbare eller observerbare. Men en vitenskapelig teori skal ha råd til minst fire nivåer av kvantifisering i dens operasjonelle og teoretiske definisjoner av begreper: nominell (merking), ordinal (rangering), intervall og forhold.

Som vi var inne på, er vitenskapelige teorier ikke begrenset til kvantifiserte definisjoner eller til et klassifiseringsapparat. For å kvalifisere som vitenskapelige må de inneholde uttalelser om forhold (hovedsakelig årsakssammenheng) mellom begreper – empirisk støttede lover og / eller proposisjoner (uttalelser avledet fra aksiomer/ grunnleggende regler).

Filosofer som Carl Hempel og Ernest Nagel ser på en teori som vitenskapelig hvis den er hypotetisk deduktiv. For dem er vitenskapelige teorier sett med innbyrdes relaterte lover. Vi vet at de er innbyrdes relatert fordi et minimum antall aksiomer (grunnleggende regler) og hypoteser gir, i en ubønnhørlig deduktiv sekvens, alt annet kjent i feltet teorien gjelder. Som jeg var inne på tidligere, så mangler psykologi denne logikken på angitte grunnantagelser. Metoden der en ved hjelp av logiske prinsipper kan løse et problem er i stor grad manglende innen psykologi. Så det er derfor ikke alltid like lett å påberope seg en universell løsning på et problem en mener en kan fikse. En sliter rett og slett med å finne en god forklaring på ting.

Forklaring handler om retroduksjon (retoduksjon/ abduksjon er måten å finne den beste forklaringen) –  å bruke lover for å vise hvordan ting skjedde. Prediksjon bruker lovene for å vise hvordan ting vil skje, altså hvordan ting skjer. Så når det gjelder å forså noe, så ses forståelse som forklaring og prediksjon kombinert. Problemet i psykologi er da at vi hverken kan vite sikkert hva som vil skje, selvom vi har flere gitte faktorer og mye data. Psykologi har også det problemet at det er vanskelig å finne en god forklaring på ting. Psykologi er derfor av natur vanskelig å forstå.

 
Jeg kan ta frem et enkelt eksempel på dette for å gjøre det mer forståelig, om problemet du sitter på er av mekanisk art, som for eksempel at du skal designe en bygning. Så er fysikkens lover ganske absolutte, om du er bygg- ingeniør så er det ikke vanskelig for noen som kan det, å beregne hvor mye vekt, bæreevne, volum og radius et materiale har når du skal bruke teorier som metode for å løse dette. Dette gjør det også enkelt å forklare og snakke om for noen som kan dette. Det er derfor også mulig å skape seg en nødvendig forståelse av problemene tilknyttet det å bygge en bygning. Men er arbeidsmiljøet og det psyko-sosiale miljøet på ingeniør kontoret dårlig, så er det umulig å ha noen prediktiv formel på å forutse hva som vil skje. Det er også vanskelig å forklare problemet, eller finne noen retroduksjon tilknyttet det. Forståelsen av et slikt problem vil derfor være begrenset.

William Whewell forsterket dette noe forenklede synspunktet med sitt prinsipp om “samvittighet av induksjoner”. Ofte observerte han induktive forklaringer av forskjellige fenomener uventet til en underliggende årsak. Dette er hva vitenskapelig teoretisering handler om – å finne den vanlige kilden til det tilsynelatende separate.

Mange teorier – særlig teorier med bredde, bredde og dybde, som de fleste teorier innen psykologi såvel som Darwins evolusjonsteori – De er ikke deduktivt integrert og er veldig vanskelige å teste (eller forfalske) eller skape noe endelighet til. Forutsigelsene deres er enten knappe eller tvetydige.

Vitenskapelige teorier, som et semantisk syn, ( altså språkets innhold, sammenhengen mellom ord, fraser og setninger og deres betydning eller mening) er sammenslåing av virkelighetsmodeller. Disse er empirisk meningsfulle bare i den grad de er empirisk (direkte og derfor semantisk) anvendelige på et begrenset område. En typisk vitenskapelig teori er ikke konstruert med forklarende og prediktive mål i tankene. Tvert imot: valget av modeller innlemmet i det dikterer den endelige suksessen med å forklare universet og forutsi resultatene av eksperimenter. 

Så er psykologiske teorier vitenskapelige teorier etter noen definisjon (forskrivende eller beskrivende)? Neppe.

Vi må skille mellom psykologiske teorier og måten noen av dem blir brukt på (psykoterapi og psykologiske plott). Psykologiske plott er fortellingene som skapes for å forklare ulike fenomener. Disse fortellingene er resultatene av å anvende psykologiske teorier og modeller til en pasient eller klients spesifikke omstendigheter. Du kan jo selv prøve å forklare noe du har opplevd som innebærer psykologi uten å fortelle en historie. Det er ikke som å fortelle du mistet en stein på 1 kg på foten fra 45 cm høyde, noe som tar seg forstås av de fleste.

Internal conflict, conflict within yourself, reflects the difference between what you really feel and what you are able or choose to do about it. Interpersonal conflict occurs between you and another person when what they do or say is different to what you feel and vice-versa.

Everyone has four basic psychological needs. These are the need to be valued, to be in control, the need for self esteem or self worth, and lastly the need for consistency or stability.

1. The need to be valued or appreciated by others is a basic psychological requirement

You want others to recognize your worth and appreciate your contributions. You are more motivated when your contributions are recognized. When you feel unappreciated, taken advantage of, or taken for granted your need to be appreciated and valued has been violated and this can trigger a response of fear, anger or frequently both.

2. The need to be in control

Being in control is important for everyone, but more for some than others. The more insecure you feel about yourself, the more controlling you may become. On the other hand, if you feel secure and confident about yourself, then your need to control others will reduce.

Whenever you have to deal with an over controlling person remember their need to control comes from their insecurity. Make them feel secure and their need to control will normally reduce.

3. The need for self esteem and self worth

By this I mean you should appreciate yourself and look to your strengths rather than any weakness (we all have both). A strong self esteem gives you a powerful, solid base for dealing with all types of problems and situations.

With a strong self esteem, you have the ability to positively respond or react to any type of situation, rather than reacting negatively by panicking of avoiding the potential conflict.

4. The need to be consistent

You need to know what is likely to happen in any given situation. You need consistency from family, partners, friends, everyone in your life otherwise you are always anxious about the unexpected.

This is not to say that no-one can change their minds but someone who changes opinions or reacts differently to the same situation brings a level of insecurity in to your life and you never know how to react.

The reason some people feel the need to change comes from their insecurity. They are insecure in themselves so they try to fit in with others all the time and will agree with whoever they feel is the most dominant personality.

Whenever any of these needs are not met conflicts, internal, external or both, are produced and people usually react in one of four ways. 

They can retaliate, dominate, isolate, or cooperate.

Retaliation and domination can result in extreme violence. Isolation separates the parties but does not resolve the conflict whereas with cooperation one party allows their feelings to be ignored and accepts the opinion of another over their own.

If you are aware of these basic needs and reactions you will begin to understand how and why you and others react the way you do. Considering these needs, understanding them and acting upon them will make you a more complete and therefore a more confident person and will give you strength at times of conflict.

Where ever you turn these days you hear people talk about training, education, increasing competence. Often to increase possibilities and better ones position in the work market. Often the need for training is clearly agreed upon, but what and how to teach staff the things they need to know to perform better is hard for most to define. Simply resulting in no training at all, or the cheapest alternative, we have proof up the chain that we tried at least right? But why train? Whats the importance and fuzz about it?

Simple really: training improves skills, techniques, knowledge and attitude whatever an individual’s role within an organisation. Ongoing staff training and development is crucial if you want to improve business performance and meet your targets.

Without a well-trained, skilled team your business won’t grow and prosper. But there are a number of initiatives to ensure your staff have the right knowledge and experience required.

When a company develops a learning culture, staff feel motivated to participate in it, resulting in an improvement in individual and collective performance. Morale will be raised, problems solved, efficiency improved and goals attained all because of the practical ability, confidence and motivation that effective training builds.

There is, however, a bewildering array of training events and self-taught training materials. Some of these events and materials may be inappropriate as they do not fulfil the skill and information needs of your staff. Some courses may be legally inaccurate, as they do not contain up-to date information on important relevant educational legislation of which staff need to be aware.

Ensuring that staff develop as educators, team members and individuals increases their sense of worth within your organisation, reducing staff turnover rates. Providing appropriate and ongoing training assists in maintaining the high quality of their work and output.

Psychological Training

Have you ever wondered what makes top performers excel time after time? The answer is they are not only highly competent; they are also psychologically fit.

These people have learnt to become – and stay – focused, resilient, confident and committed. This means they have that extra drive to perform in today’s highly demanding world of work. Psychological fitness, like physical fitness, can be learnt. It sits at the heart of a suite of programmes, each of which provides practical and sustainable tools to develop and enhance psychological fitness.

Together with complementary skills and knowledge, they provide the drivers for action in a wide range of contexts. In association with the Human Dimension, Phoenix are able to provide all your staff with the practical tools to perform at a higher level by enhancing their psychological fitness. Its application is extremely varied but recent workshops have been centred around Leadership, Change Management, Team Development, Tackling Absenteeism and Stress.